HISTORIE
Det hele startet med en oppfinnelse: Olav Johan Olsen – senere dr. Sopp – forsket seg frem til å lage kondensert melk uten å tilsette sukker – et langtidsholdbart produkt med høy næringsmessig verdi. Olsen var født på Hamar i 1860 og studerte først medisin, deretter mykologi (læren om sopp), og han var bl.a. hos Louis Pasteur i Paris. Resultatet av oppfinnelsen ble den berømte VIKING-melka på boks.
Kapp Melkefabrikk ble etablert i 1889 som «The Norwegian Milk Company» og i 1891 var VIKINGMELK å få kjøpt som Norges første «dagligvareprodukt». Disse boksene var holdbare i kalde og varme strøk på kloden vår, og interessen var så stor at NESTLÈ i Sveits kjøpte opp fabrikken i 1898. Produksjonen fortsatte her til 1928. Da forlangte bøndene høyere pris på melka, og fabrikken gikk konkurs. Det gjorde da også Østre Toten kommune som tapte store skatteinntekter. Men produksjonen av boksmelka fortsatte andre steder, i Levanger helt til 2001, da måtte Nestlè flytte produksjonen til Kappeln (altså Kapp!) i Tyskland, som stadig forsyner det norske markedet med VIKINGMELK. –Hr. Olsen fikk etter hvert tillatelse fra Kong Oscar II til å skifte navn til SOPP, og Olavsordenen for sitt arbeid.
Grunnen til at en melkefabrikk ble etablert nettopp på Kapp er lett å forstå: god tilgang på råvaren kumelk fra gårdene rundt Mjøsa kombinert med transportmulighet. Og Mjøsa var muligheten. Båtfrakt av ferdige produkter gikk til Eidsvoll og videre med tog til Kristiania, der det var utskipning til hele verden. Og råvaremelka kom med hest (senere lastebil) fra nærområdene på Toten og med båt fra mange andre gårder ved Mjøsa. Man trengte kull til drift og blikk til bokser, alt dette kom fra Eidsvoll med båt. Mange dampskip holdt fabrikken i gang: taubåten THOR som trakk 60-fots lektere i en lang rekke, lastebåten VIKEN, stormdekkeren TORDENSKJOLD, lokalrutebåtene HAMAR og SKREIA og mange flere som fraktet melkespann.
Melkefabrikken hadde sågar sin egen båt en tid: seiljakta HAABET – Mjøsas raskeste seilskute – som fraktet kassebord fra dampsaga på Lillehammer. Og det var 2 store kaier for lasting og lossing, med kran og skinnegang.
De eldste bygningene er fra 1889 – 1891, og fabrikken ble gradvis bygget ut. Den største utvidelsen kom i 1910 – 1912 med laboratorium/kontorbygg, boksverksted og lager.
På det meste tok fabrikken i mot 60.000 liter melk hver dag, det gikk med 200 tonn kull hver måned, de kunne lage 180 melkebokser hvert eneste minutt(!) – 15 millioner kilo pr år og det var 300 arbeidere i produksjonen.15 av husene i Kapp sentrum ble bygget som arbeiderboliger for fabrikken, samt et pensjonat med 38 rom. Og til ledelsen var det flere store villaer som også stadig kan ses i Kapp – unntatt direktørboligen. Den var på 2,5 etg, sto i parken ved porten og brant ned i 1945.
Etter konkursen i 1928 var det fortsatt produksjon av melkeprodukter her: sveitserost, blokkost, råkkefår og barnemel. Dette pågikk til 1942. Da overtok den tyske okkupasjonsmakten hele anlegget og brukte det til sanitetsmagasin. Her var det da utstyr nok til å forsyne flere store sykehus. Etter krigen overtok norske militærmyndigheter og fordelte materiellet til forskjellige militærleirer. Så kom Marshall-hjelpen og det ble etablert skrivemaskinproduksjon i 1949: Remington Rand. Herfra ble den aller første norsklagde skrivemaskinen levert i 1950, og dette fortsatte til 1957. Deretter var det bl.a. spinneri, voksenopplæring, verksteder og diverse annen virksomhet. Østre Toten kommune kjøpte anlegget i 1972. Men forfallet hadde satt inn og bygningsmassen var i dårlig forfatning.
Museumsbestyrer Gjestrum var en av de første som så helt nye muligheter i de tross alt solide bygningene, og etter at anlegget med nød og neppe unngikk kondemnering, ble det lagt nye tak på det meste og sakte men sikkert har Kapp Melkefabrikk igjen fått en viktig rolle på vestsida av Mjøsa – med kultur, kunst og næringsliv, opplevelse og utvikling.
​
Av Per Inge Høiberg
